Storfamilien Frank Znort Quartet

Det er søndag. Det er en halvtime til Frank Znort Quartet skal spille sitt første sett for dagen. Nede ved Akerselva ligger bar- og konsertlokalet Blå. Utebordene er allerede okkupert. Man kan nesten ta og føle på energien i lufta. Det summer.

Midt i folkemengden kan man skimte de fargerike flettene til trompetist Ingrid Frivold, som beveger seg fra samtale til samtale. Den eldste i bandet, Willy Shanti, henter seg en øl i baren. Uteområdet er fullsatt, men rett ved inngangsdøren er det folketomt. Her står skarptrommen til Runar «Kula» Johannesen og venter.

Bandet, som nå har holdt på i 21 år, startet karrieren sin i Gamlebyen i Oslo. Der forflyttet de seg mellom ulike utesteder, ettersom barene mistet skjenkebevilgningen. Et av stedene de var lengst, var Grønlandshagen. Utestedet var en gammel bensinstasjon dekket med graffiti, og tiltrakk seg folk fra alle hjørner av verden. Da politiet stengte dørene til Grønlandshagen under en konsert i 2007, måtte bandet flytte over elva til Blå. Siden har de vært her.

Det er femten minutter siden bandet skulle ha begynt å spille. Noen av medlemmene står fortsatt spredt blant bordene og snakker med tilskuerne. Ut inngangsdøren kommer vokalist Anette Waller. Hun stiller seg ved skarptrommen og gjør seg klar. Gradvis samles bandet.

– Hvor er Daffi? spør flere av bandmedlemmene.

Bassist Hans Wagner tar frem mobilen og ringer gitaristen. Etter flere mislykkede forsøk på å få tak i han, snur Wagner seg og griper fatt i kontrabassen.

– Velkommen, godtfolk, til nok en søndag! Vi er fortsatt Frank Znort Quartet, roper Wagner ut til publikum.

Første sett er igang.

Lydprøve og søndagsmiddag

Dagfinn «Daffi» Lie kommer subbende inn døra. Han smiler flaut, og man kan skimte smilerynkene under solbrillene. 

– Jeg våknet på baderomsgulvet. Hælvetes nach, sier han og humrer lavt.

«Daffi» går bort til to gutter som selger Frank Znort-merch. Han legger armene rundt dem og gir dem begge en stor bamseklem. 

Anette Waller står på scenen med et leopardmønstret sjal drapert rundt skuldrene. Hun har selskap av en tøysjiraff med badering rundt halsen. Til høyre for Waller sitter Runar «Kula» Johannesen bak trommene og ser konsentrert ut i luften. Han følger takten. 

– Én, to tre! 

Etter at de har spilt gjennom sangen en gang, roper «Kula» at de må ta det fra starten igjen.

– BORING! roper Hans Wagner og holder kontrabassen.

Lydprøven er en blanding av høylydt diskusjon, latter og sang. 

Per dags dato har tre av bandets medlemmer vært en del av Frank Znort nesten hele veien. Resten har kommet til underveis. I løpet av de to tiårene bandet har eksistert, har utallige musikere vært innom og spilt i korte perioder. «Kula» forklarer at det ofte skjærer seg dersom man lar egoet komme i veien. Bandet er bygget opp av uselviskhet. Medlemmene bruker rundt 12 timer hver uke på opprigg, lydprøve og middag. Man må ha dedikasjon for å bli værende.

I løpet av de 12 årene gjengen har spilt på Blå, har de fortsatt å spille gjennom en rekke forstyrrelser. For noen år tilbake tok det fyr i lufteanlegget på utestedet, noe som utløste brannalarmen. Bandet tok hvert sitt instrument og førte publikum ut. Resten av settet ble spilt ute. Også da Blå opplevde en skyteepisode i 2017, holdt Frank Znort den tradisjonelle søndagskonserten.

Søndagsmiddagen er også en tradisjon som har vedvart siden begynnelsen. Medlemmene bytter på å lage middag. Dette er en måte å vise hengivenhet til resten av bandet, og er med på å binde dem sammen.

Langbordet er satt opp foran scenen og strekker seg ut i rommet. Kjeler og papptallerkener er plassert på enden av bordet. Lukten av mat fyller rommet. 

– Det lukter kjøttboller, roper et av medlemmene.

– Ittno fisk her, si, svarer en annen.

To av de ansatte på Blå kommer med vinflasker. Bandet fyller hvert sin vannglass med rødvin, og tar plass ved bordet.

– Husker dere middagen til Ingrid? 

– Ja, den gryta som smakte sneip! 

Etter hvert som middagen går mot slutten, forsvinner medlemmene hvert til sitt. De har en time til å lade opp til kveldens to siste sett.

Andre og tredje sett 

Publikum har begynt å trekke inn og samle seg foran scenen. Mørket omfavner rommet, og blå strobelys faller over instrumentene. Ingen av bandmedlemme har kommet på plass enda. På venstre side står brødrene Ruben og Peter Runde. Lyden av en fløyte får publikum til å stoppe opp. Frank Znort Quartet entrer lydløst scenen, og plukker opp hvert sitt instrument. Det er tid for andre sett.  

Det er trangt om plassen, og publikum svinger seg i takt med musikken. I løpet av de 20 første minuttene har bandet rukket å veksle mellom alt fra ska-låter til country. Suvernirer fra bandets turer pryder scenen. Et ølglass står balansert på toppen av pianoet. Pianisten spiller så hardt at ølet nesten skvulper ut av glasset. Stemningen er elektrisk.