Helsedepartementet: – Erkjenner store forskjeller

Statssekretær Lisbeth Normann i Helse- og omsorgsdepartementet sier de er kjent med at situasjonen til barn og unge med en autsimespekterdiagnose er problematisk.

Hun erkjenner at dagens situasjon er en utfordring. 

– Det er en kompleks situasjon som stiller mer og mer krav til kommunene. Vi lever stadig lenger, og kommunen får stadig flere brukere med krevende behov, som alle skal få penger fra den samme potten. Når kommunen må ivareta så mange med komplekse behov slår det noen ganger ut i forskjellige retninger, og man må prioritere.

Normann mener det er behov for å forekle det byråkratiske, og bygge gode kompetasnsemiljøer som kan gi råd og veiledning. Samtidig må kommunene også oppsøke kompetansen dersom de trenger den.

– Ingen skal måtte lete for å få den informasjonen de trenger, og det skal ikke være vanskelig å få hjelp. Samtidig må vi forstå at det dreier seg om mange tjenesteytere som skal samarbeide, og at dette kan by på utfordringer. Kanskje er man nødt til å tenke litt utradisjonelt, men det aller viktigste er at man tenker individuelt.

Et strukturelt problem

– Norske kommuner varierer i størrelse, fra 550 til 660 000 innbyggere. Derfor vil det kunne bli store forskjeller og varierende muligheter til å rekruttere fagfolk, sier hun, og legger til:

– Vi må erkjenne at kommunen må være av en viss størrelse for at vi skal kunne bygge opp robuste fagmiljøer. I tillegg må vi få til et samarbeid på tvers av kommunegrensene, som idag er en utfordring. 

Hun mener det er en stor utfordring å få nok kompetanse ut i kommunene, og påpeker at robuste fagmiljøer er en forutsetning.

– Dette er kommunens ansvar, men det kan være vanskelig for kommunen å skaffe nok folk på et riktig nivå. Dette har selvfølgelig også mye med penger å gjøre. Vi har gjort noe med dette, men det er fortsatt langt igjen. Det er viktig å samle kompetansen, og det viktig at det blir nok kompetanse. Derimot må vi innse at hver eneste kommune ikke vil kunne klare alt dette.

LES OGSÅ:

• – Jeg vil være moren fra helvete
• Tvinges til å godkjenne mangelfull hjelp
   

– Kan være nødvendig å se på loven

– Kommune peker oppover, mens Helsedirektoratet peker nedover. Hvem er det som har ansvaret?

– Vi har en kontinuerlig dialog med Kommunenes Interesseorganisasjon (KS) og innad i departementet. Dersom det er slik at kommunene er misfornøyd med lovgivningen er vi avhengig av at de gir beskjed om dette. Skulle det vise seg at det er hensiktsmessig å endre loven må vi igangsette en politisk prossess., noe vi må anta at kan være nødvendig dersom det er mange nok som mener at noe må gjøres.

– Er dagens tilbud likeverdig?

– Som øverste ansvarlig for alle helsetjenester er vi opptatt av at tilbudet skal være likt for alle, og at man får tjenester ut fra individuelle behov. Det finnes rammer for å oppnå dette og regjeringen gir penger til kompetanseheving. Samtidig må vi må erkjenne at det vil være forskjeller også for denne gruppen. Men det er vårt ansvar å sørge for at tilbudet er likeverdig.

Hun oppfordrer foreldre til å klage dersom de opplever ufullstendig behandling.

– Åpenbare store forskjeller vil bli gjort noe med, men det er viktig å si ifra dersom man føler at tilbudet ikke er bra nok. Vi må vite om det for å kunne gjøre noe med det.

– For dårlig koordinering

– Vi har snakket med familier som ikke vet hvor de skal gå videre og føler de kjemper en kamp mot systemet hver eneste dag. Hva vil du si til dem?

– Vi har som mål å få systemet mindre byråkratisk. Nå må vi erkjenne at det er for tungvint, og at det er for lite koordinering mellom instansene. Formålet med en individuell plan er at de skal få slippe å lete seg frem i systemet, og det er viktig at instansene blir bedre koordinert. De som jobber med sakene bør snakke bedre sammen, og dette er noe vi må jobbe mye med.

Normann trekker frem for dårlig koordinering som et hovedproblem.

– Tverrfaglige møter er vanskelige å få til. De forskjellige instansene har ikke felles tjenesteområder eller budsjett, og tingene de skal utføre er forskjellige. Det er krevende når det er mange som skal bidra.

Oppfordrer til å klage

– Er det forsvarlig å ha et tilbud som er så tilfeldig og personavhengig?

– Tilbudet som gis er sammensatt, og ofte trengs det både helsetjenester, skoletilbud og en rekke sosiale tjenester. Dette er en diagnosegruppe som er veldig ulik, og det er også forskjell i hvordan sykdommen gir seg uttrykk. Mange trenger en stor grad av individuell oppfølging, og derfor har de som har sammensatte behov krav på individuell opplæringsplan. Dette kan nok utnyttes bedre enn det gjør idag. 

Hun påpeker at dette er et kommunalt ansvar. Normann oppfordrer foreldre til å klage dersom de finner mangler i helsetilbudet.

 – Det finnes klageordninger, og dersom tilbudet ikke er godt nok bør man benytte seg av disse. Vi ønsker å tilby målrettede tilbud så godt det lar seg gjøre, men da må vi også få beskjed om hva som må gjøres bedre.

– Skal foreldrene måtte klage for å få et tilbud de har krav på?

– De ideelle er at alle får et tilbud de har krav på uten å måtte klage på det. Samtidig skal alt dette uttøves av mennesker, og da er det gjerne slik at ikke alt blir perfekt. Derfor er det viktig at man kjenner til og benytter seg av muligheten man har til å klage slik at vi kan gjøre noe med det.