Religiøse bivirkninger, ingen kur

Lille Sara har pyntet seg, akkurat slik som lokalene til årets juletrefest. Den tradisjonelle, nette pikekjolen stopper rett over knærne, slik at penskoene med de hvite frynsesokkene titter frem.

Den lille jenta i barneskolealder begynner å kjede seg voldsomt på stolen der hun sitter. Hun vipper beina frem og tilbake for seg selv. De ender opp med å sprike og hun sitter igjen bredbeint over stolen. 

“Nå må du sørge for at den jentungen din oppfører seg,” sier en dame til jentas mor, provosert over den upassende stillingen. 

Hadde guttene i menigheten gjort det samme, tviler Sara på om reaksjonen hadde vært like voldsom. Det er en av de få minnene som sitter igjen fra barndommen. Mye annet har hun glemt.

Som ung voksen endret livet hennes seg drastisk. Hun søkte å bedøve følelsene med rus.

Kombinasjonen av de foretrukne rusmiddlene er oppsiktsvekkende.

Heroin og crack. Det ene dempende og det andre stimulerende.

Tankene i hodet dempet. Kroppen våken og klar. 

Journalen møter Sara, en kvinne som tilbrakte sine 16 første leveår i en liten frimenighet på Vestlandet.

Det ville vise seg å senere sette dype spor i Sara, som i dag er i 50-årene. 

Sara er et oppdiktet navn. Journalen har valgt å ivareta hennes anonymitet og har av hensyn til det ikke kontaktet menigheten hun var en del av for tilsvar.

Henvendelsesflom hos Hjelpekilden

Sara er ikke alene om å slite psykisk etter å ha vært medlem av en liten og lukket menighet. Ifølge Hjelpekilden får de rundt 400-500 henvendelser fra mennesker med lignende historier i året. 

Hjelpekilden er en frivillig organisasjon med hensikt om å gi hjelp og støtte til mennesker med bakgrunn fra lukkede eller strenge religiøse miljøer.

– Vi bistår gjennom “likepersonsarbeid” for mennesker i bruddprosesser, rådgivning og kompetanseheving i hjelpeapparatet, sier daglig leder Hilde Langvann.

Det Hjelpekilden kaller likepersonsarbeid kan bestå av individuelle samtaler med frivillige, eller deltagelse i samtalegrupper. 

Langvann mener likevel at tilbudet ikke er tilstrekkelig for de som trenger akutt eller intensiv hjelp. Som en frivillig organisasjon er det begrensninger på hvor mye Hjelpekilden kan utrede. 

– Det er svært beklagelig at vi ikke kan tilby hjelp til de som har det vanskeligst. Dette har i noen tilfeller dessverre ført til selvmord og selvmordsforsøk, sier hun.

Manglende hjelpetilbud og for lite ressurser til hjelpetilbudene som allerede finnes, kan føre til alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner som er i en akutt og tung bruddprosess. 

Tidligere kunne Hjelpekilden vise til et privat helsetilbud på Modum Bad, med egen behandlingsgruppe for pasienter med religiøse traumer og problemer. 

I 2020 ble dette tilbudet lagt ned. 

Kari Halstensen jobbet som psykologspesialist og forsker ved Modum Bads behandlingstilbud i åtte år. 

Tilbudet var gruppebasert, og strakk seg utover tre måneder. Her fikk pasientene ulike former for terapi, undervisning og ulike, nyttige øvelser.

Fra 2011 til 2014 undersøkte Halstensen effekten av hjelpetilbudet. 56 pasienter var med i undersøkelsen. De fleste pasientene slet med depresjon, hvorav noen hadde posttraumatisk stresslidelse og andre angstlidelser i tillegg.

– Prosjektet mitt viste at det hadde en effekt på pasientenes depresjonssymptomer. Vi vet ikke konkret hva det er som gir effekt, forteller hun.

Nå som behandlingstilbudet er lagt ned, står ofte Hjelpekilden alene med ansvaret for å ta imot og hjelpe mennesker i vanskelige bruddprosesser. Men uten økonomisk støtte fra det offentlige blir det vanskelig å få ting til å gå rundt. 

– Det er uholdbart. Når vi ikke har en bærekraftig økonomi og ikke kan sikre en forutsigbar drift, kan vi heller ikke sikre et stabilt tilbud til mennesker i religiøse bruddprosesser, sier lederen. 

Langvann forteller at mangel på midler kan påvirke hvor raskt de kan følge opp mennesker i krevende bruddprosesser. Hun forteller om hendelser der hun har blitt fortalt at det stod mellom å ta sitt eget liv eller å ta kontakt med Hjelpekilden.

 – Vi vet at vårt tilbud bidrar til bedre helse og livskvalitet for mange, og dette burde det offentlige være med på å finansiere, sier Langvann. 

Ingen å stole på 

Foreldrene ville noe bedre for Sara og hennes tre søsken. Etter initiativ fra moren, flyttet de ut på landet for å bli med i den lille, karismatiske menigheten. 

Karismatiske menigheter er kristne fellesskap som er kjennetegnet ved nådegaver, altså gaver gitt fra Den hellige ånd til de troende. Dette kan være tungetale, profeti eller helbredelse ved bønn. 

Troen på direkte guddommelig intervensjon i menneskers liv kan også være sentral.

– Hadde jeg en dårlig dag, fikk jeg beskjed om å “bare henvend deg til Kristus, så hjelper han deg med det”, uttrykker Sara, og fortsetter:

– Du har ingen du kan stole på. Du har ingen “foreldre.” Du vet egentlig ikke helt hva som er innenfor eller utenfor. Og det blir verre når man da kommer i tenårene.

I oppveksten følte hun seg fremmed i verden, som om hun ikke hørte hjemme noe sted. Hverdagen var også forvirrende med mangel på tydelige rammer. 

– Aldersforskjellen på ungdommene i menigheten var helt ekstrem. Da jeg var i tenårene var jeg aller yngst i en ungdomsgjeng, der alle var i hvert fall fem år eldre enn meg, forklarer hun.

Sara var ofte ute med de eldre ungdommene fra menigheten til langt ut på natta. Da hun derimot ønsket å dra på en alkoholfri konsert med jevnaldrende utenfor menigheten, fikk hun ikke lov.

– Også livsstilen med å skulle gi deg fullstendig over, ha total underkastelse til Kristus, i tillegg til at djevelen er såpass lur at han tar bolig i mennesker, så kan du egentlig ikke stole på noen, sier Sara. 

Mens andre barn hadde mareritt om Hufsa eller Gorgon Vaktmester, kunne Sara bekymre seg over om Satan oppriktig bodde i menneskene hun møtte. 

– Disse tankene er ekstremt forstyrrende når man er barn. Hvor er rammene? Hva skal man gjøre?

Vegring for det ukjente

I tillegg til mangel på ressurser for hjelpeapparatet rundt religiøse bruddprosesser, er det mye som peker på at det trengs et kompetanseløft. 

Brith Dybing, som selv har bakgrunn fra en pinsemenighet, har skrevet masteroppgaven: Når troen blir en byrde, om religiøse bruddprosesser og hvordan det påvirker folks liv. Hun jobber også som psykiatrisk sykepleier og er nestleder i Hjelpekilden.

I oppgaven intervjuet Dybing samtlige som hadde brutt med sine menigheter. Av de ti intervjuobjektene, var det ni som mente at de hadde behov for profesjonell hjelp. 

– Tidsspennet på når de forskjellige hadde brutt ut var interessant. Den ene informanten hadde brutt ut for 30 år siden. Hun hadde gjort mange forsøk på å få hjelp, men ble aldri tatt på alvor. Hun hadde gitt opp, sier hun. 

Dybing fortsetter med å forklare at av den hjelpen de andre informantene fikk, var det kun noen få som fikk hjelp av fagfolk.

Fagfolk som tok dem på alvor. 

– Noen opplevde at fagfolkene hadde kompetanse og skjønte problemstillingen deres. Totalt var det kun fire av ti av informantene som endelig fikk hjelp av fagfolk som virkelig satte seg inn i denne type problemstilling, sier hun.

Hilde Langvann, leder i Hjelpekilden, peker også på manglende kompetanse i den offentlige helsetjenesten knyttet til psykiske traumer og trossamfunn. 

– Vi har bare en svært kort liste over psykologer som vi kjenner til har denne kompetansen. Det vi kan tilby er bare likepersonsarbeid, sier Langvann.

Kari Halstensen som tidligere jobbet ved tilbudet på Modum Bad, mener at det ikke nødvendigvis er mangel på kompetanse.

Hun trekker frem at mange som jobber innen psykiatri vegrer seg for å behandle religion i psykoterapi.  

– Jeg tror ikke de er bevisst på at den kompetansen de har er veldig relevant. Ofte har det en viktig terapeutisk effekt at psykologen lytter til pasientens fortelling om den religiøse tilknyttningen sin. 

Hun påpeker at psykologer alltid må sette seg inn i pasientenes ulike livshistorier og varierende utfordringer.

– Dette gir innsikten som trengs for at terapiprosessen skal kunne bli fruktbar.

Videre forteller hun at det også er en fordel at behandlere står tilstrekkelig trygt i eget standpunkt for å kunne behandle religion i psykoterapi.

– Jeg tenker at det psykologer kan om følelser, menneskets utviklingshistorie og eksistensiell tematikk er relevant og nødvendig her, forklarer hun og fortsetter:

– Hvis du bryter det ned, så består tro og religiøse erfaringer nettopp av følelser, relasjoner og livshistorie.

Brith Dybing konkluderer med at folk som sliter psykisk etter å ha brutt med menigheter må fanges opp fortere av hjelpeapparatet. 

–  Fagfolk må ta denne tematikken og disse folka på alvor. For eksempel når de tar kontakt med NAV og ønsker hjelp med å komme ut i arbeid og/eller utdanning. Hjelpeapparatet må sette seg inn i problemstillingen og hjelpe til med tilrettelegging, avslutter hun. 

Veien ut

Under madrassen på pikerommet gjemmer en bok av Tolstoj seg fra Saras foreldre. Saras interesse for kunst var uglesett, da Gud var skaperen, ikke mennesker.

– Det er djevelens verk, og det må man ikke røre, sier Sara. 

I stedet for å konsumere djevelens verk var dagene gjerne fylt med hellige aktiviteter. 

Hun husker en predikant som ba direkte for folk ved å berøre dem på pannen. Da kunne de gjerne svime av og begynne med tungetale.

– Det er på en måte litt sånn hipt og popt å svime av, forteller hun om kulturen i menigheten.

Den hellige ånd kan så gi nådegaver, for eksempel å tale i tunger.

Dette skal hun ha opplevd selv. 

– Du står der i en veldig presset situasjon, så da jeg fikk denne tungetalen i gave fra Den hellige ånd opplevde jeg det som helt reelt. Hun fortsetter: 

– I ettertid har jeg gjort meg noen tanker. Det er en rar ting å utsette unge, uferdige mennesker for, sier hun. 

Menigheten arrangerte aktiviteter som holdt ukene travle. Barneforeninger, kor, hobbygrupper, strikkegrupper og tenåringstreff. Ifølge Sara var det en lett stemning over det.

– Det å være i koret og synge lovsanger er en feelgood-ting – i kontrast til å lese Tolstoj og være dømt til helvete, konstaterer Sara. 

Etter hvert fikk hun et sterkt frihetsbehov, spesielt om å få kunne være i fred med egne tanker.

– Dette rundt Den hellige ånd, dåp og tungetale gjorde at jeg opplevde det jeg i dag vet er en kognitiv dissonans. Det var jo ikke riktig for meg. Det var ikke riktig levesett. Jeg klarte ikke å tenke på en fremtid, hvis jeg skulle ha dette rundt meg, sukker hun. 

Sara snakket med moren sin og andre i menigheten om sin tvil. Tilbakemeldingen var klar som dagen:

“Om man fornekter Den hellige ånd, har man ødelagt sjelen sin på ordentlig, for resten av livet.”

– Man kan få tilgivelse for alt, til og med mord, sier hun.

Derimot var det å gi avkall på Den hellige ånd noe man ikke kunne komme tilbake fra.

 Da hun var 16 år, bestemte hun seg for å bryte med menigheten. 

– Jeg var fremdeles medlem, men unngikk det hele. Jeg bare forsøkte å holde meg unna. 

Noen år etter bruddet utviklet Sara rusproblemer. Hun flyttet utenlands, hvor rusproblemet forverret seg.

– En fantastisk karriere med heroin og crack, forteller hun med et snev av mørk humor.  

På sitt verste, forsøkte Sara selvmord og ble straffedømt i forbindelse med rus.

Hun forsøkte gjentatte ganger å få hjelp, men ble ofte misforstått og ikke tatt på alvor.

På et tidspunkt bestemte hun seg for å ta saken i egne hender.

– Jeg smuglet metadon og avruset meg selv i Norge. 

Metadon er et medikament som brukes ved rehabilitering av heroinavhengige. Etter avrusningen fikk hun jobb og startet studier. 

Med rusen i sjakk, gjenstod det et oppgjør med barndommens traumer. Fra første psykologtime i perioden 1993-1994, var det bare den tiende psykologen i 2013 som endelig forstod, lyttet til og hjalp Sara.

Det var rundt samme tid da bestemoren til sara døde, noe som var et bristepunkt i hennes liv. Bestemoren hadde vært den eneste trygge personen i Saras liv.

Kjærligheten hennes hadde vært ubetinget. 

Å miste bestemoren utløste en psykose, der Sara opplevde sterke syns- og hørselshallusinasjoner. 

– Jeg kunne ikke legge meg fordi sengen min var full av døde levninger. Det ble veldig slitsomt.    

Det var da hun virkelig innså at hun trengte hjelp, noe som resulterte i innleggelse på distriktspsykiatrisk senter. 

Sara fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse og sliter fremdeles med depresjon og angst. Hun er usikker på om det var oppveksten i menigheten som førte henne inn i rus, men understreker at psykologen hennes antar at det har en sammenheng.

Åndelige traumer

Etter utgivelsen av masteroppgaven i diakoni har Brith Dybing fortsatt å jobbe som psykiatrisk sykepleier, og har teorier om hvorfor traumer koblet til religion kan skille seg fra andre typer traumer. 

– Det er tydelig at det er mange som sliter med disse problemene fremdeles, sier Dybing.

Ifølge henne er det flere faktorer som spiller inn på hvorfor mange sliter med psykiske helseplager etter religiøse bruddprosesser. 

– Det er ikke bare én enkelt ting. Trosinnholdet, det med å bli behandlet dårlig, og alle aspektene ved den sosiale kontrollen medlemmene utsettes for. Mange opplever at ting blir feid under teppet, eller dårlig håndtert internt.

Dybing vektlegger også at selve bruddet med menigheten er en psykisk påkjenning. Hun beskriver det som en slags sorgprosess. Man mister nettverket sitt og den sosiale kontakten med folk man har kjent hele livet. Man må starte på nytt, i en ny, fremmed verden. 

– Man har kanskje aldri vært på dans eller kino, aldri datet. En informant i masteroppgaven opplevde det som å være flyktning i eget land. Møtet med storsamfunnet kan være ganske brutalt.

Hun fortsetter med å utdype hva som er typiske karakteristikker i slike lukkede menigheter. 

– Alt blir knyttet opp til en høyere makt. En gud. Man må ikke bare forholde seg til regler i den synlige, konkrete verdenen, men også i den usynlige, åndelige verdenen. Man må også forholde seg til en leder, som menigheten er overbevist om at snakker på vegne av Gud, sier hun. 

Kari Halstensen ved Modum Bad forklarer at kjernen i ulike typer traumer er lik, uavhengig av hva de er forårsaket av. Likevel trekker hun også frem det åndelige aspektet som særegent. 

– Religion handler ofte om ting man ikke ser, og ting man ikke kan komme vekk fra. Dette kan være forestillinger om et helvete eller demoner. Dette er veldig skremmende ting, sier hun.

Sosial slitasje

Sara forteller at hun fremdeles sliter med overgangen fra den lille menigheten til storsamfunnet.

– Du har blitt matet med at du ikke er som “dem.” Du er utvalgt. Man føler seg ensom, man hører ikke til noen steder, forteller hun. 

Hun sier at hun manglet mange sosiale og kulturelle referanser.

– Mens mine jevnaldrende hørte på Wham og Madonna, sang jeg Ditt blod.

Ifølge Sara, kan rusopplevelser sammenlignes med religiøse opplevelser. Derfor skal rusmiljøet ha vært det eneste stedet hun har følt ordentlig tilhørighet.

I dag jobber hun innen sykepleie, og har i perioder hatt utfordringer med å forholde seg til en normal arbeidshverdag. 

Hun forteller at hennes bakgrunn i den skjermede menigheten har ført til at hun ikke har de samme verktøyene for å alltid kunne håndtere slike situasjoner. 

– Jeg er veldig følsom for sosiale settinger. Når det er mye folk i et rom og jeg har mange mennesker rundt meg, så må jeg ta en ukes ferie. Hodet fungerer ikke.

Sara legger til at hun også sliter med skjelett- og muskelsykdommer, noe hun og henens psykolog mener kan ha en sammenheng med det psykologiske.

Etterlyser politisk vilje

På tross av de varige skadene som mange av utbryterne sitter igjen med, er det mange av trossamfunnene de kommer fra som får statsstøtte. I mange av trossamfunnene øker også støtten fra år til år.

Det gjelder også menigheten Sara vokste opp i. 

På den andre siden sliter organisasjoner som Hjelpekilden å få innvilget én eneste søknad om driftsmidler til sitt terapi- og samtalearbeid.

Journalen har søkt innsyn i søknadene og deres respons. Helsedirektoratet har avslått søknadene med grunnlag i at arbeidet som midlene vil brukes til ikke er forventet å ha høy måloppnåelse.  

Hjelpekilden oppfordret i 2020 Solberg-regjeringen å prioritere den religiøse bruddprosess-tematikken ytterligere i sin handlingsplan mot vold i nære relasjoner. Dette oppfordrer de at politikerne fortsetter å prioritere. 

– Situasjonen er uendret, fastslår Hilde Langvann fra Hjelpekilden.

Solberg-regjeringen lanserte følgende handlingsplan i 2021: Frihet fra vold: Regjeringens handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner 2021-2024. 

Handlingsplanen inneholder flere tiltak omhandlende vold i religiøse miljøer og religiøse bruddprosesser. Blant annet i tiltak tolv: 

“Vold, tvang, overgrep og negativ sosial kontroll kan være grunnlag for å nekte tros- eller livssynssamfunn tilskudd.”

I samme handlingsplan står det også at vold i nære relasjoner, særlig i religiøse miljøer, kan være vanskelig å avdekke. Det kommer videre frem at politiet og hjelpeapparatet må være oppmerksomme på at terskelen er høy for å søke om hjelp i religiøse miljøer. 

I en annen handlingsplan fra samme regjeringsperiode, Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (2021-2024), står det i tiltak 19 at det er behov for kompetanseheving om negativ sosial kontroll i religiøse miljøer, spesielt i det offentlige helseapparatet. 

Hilde Langvann forteller at Hjelpekilden var aktivt involvert i det sistnevnte tiltaket. Hun opplever likevel at tiltaket ikke lenger prioriteres av departementene som utarbeidet handlingsplanen. 

– Vår vurdering er derfor at tiltaket er for svakt prioritert til at kompetansehevingen kan bli reell, sier Langvann. 

Hun regner med at det kommer en ny handlingsplan for 2025, og håper at dette blir fulgt bedre opp. Men hun mener at det er mer enn enkelttiltak som skal til for å løse problemet.

– Dette er en tematikk som må inn i pensum i psykologistudiet, og blant andre fagarbeidere som møter mennesker i bruddprosesser. 

Journalen har etter gjentatte forsøk ikke lykkes med å få en uttalelse fra Helse- og omsorgsdepartementet angående handlingsplanen.

Evig liv eller evig pint? 

Ettervirkningene av oppveksten i menigheten er flettet inn som en del av Saras kompliserte historie. 

Selv om hun trives i jobbhverdagen har det tatt mange år å bygge livet hun har i dag. Historien kan ikke viskes ut, og påvirker hennes hverdag.

– Jeg ble ikke ferdig utdannet før i 2007. Det er noe som begynner å irritere meg nå, når jeg sjekker pensjon.

Følgene av oppveksten får henne til å undre seg om hun kunne hatt bedre forutsetninger i livet, om det ikke hadde vært for menigheten. 

– Man blir rimelig bitter for å ha vært den som stiller helt bakerst på startstreken, og knapt nok egentlig har noen startstrek, reflekterer hun.

Alle opplevelsene og refleksjonene i etterkant har gitt Sara et komplisert forhold til religion. 

– På den ene siden har jeg mer eller mindre egentlig bare lyst til å forby religion totalt sett. Det burde vært forbudt, mener Sara.

Selv om Sara brøt med menigheten i ung alder, har moren helt til sin død i 2018 pirket bort i Saras religionssår. Selv når Sara var fullt voksen og hadde flyttet til andre siden av landet, ville moren spørre om hun hadde funnet en ny menighet å melde seg inn i.

– Det er et veldig konstant og gravende påheng på alt, forteller hun.

Moren hadde fortsatt begge føttene godt plantet i menigheten, og ville ofte overlevere beskjeder fra de andre til Sara.

“Du skal vite at de ber for deg. Åh, Gud er glad i deg, Sara. Du skal vite at vi ber for deg.”

Det var ord hun ofte hørte fra moren. 

Et slags evig mantra.

Og selv om religionsskepsisen forblir, er Sara klar over at det er godt ment, og ikke bundet i bevisst ondskap. 

– Man sier at veien til helvete er brolagt med gull. Gode intensjoner.

De gode intensjonene og lovnadene om et himmelrike har likevel etterlatt et hull i Saras liv. 

Spesielt når det var hennes eget valg å forlate drømmen om etterlivet.

– Jeg påstår på ingen måte at det er Gud som har gått fra meg, fordi det er meg det plutselig gikk opp for at dette ikke finnes. Det etterlater likevel et veldig stort tomrom, og da må man fylle livet sitt med noe annet. For det tomrommet er helt gigantisk, sier hun

Hun ønsker ikke å henge ut menigheten eller familien for det tomrommet som bruddet har skapt. 

– Det er det som er vanskelig med mennesker. Det er sannsynligvis ikke vondt ment. Det bare gjør vondt. 

Etter alt Sara har opplevd, vet hun at det for mange er “hygge og halleluja” å være en del av et slikt menighetsfellesskap. Hun påstår at for noen er den sosiale kontrollen akkurat det man trenger. 

Å kunne være tilfreds og fornøyd med den type tilværelse er noe Sara ofte ønsket hun klarte.  

Hun lurte på om det var noe galt med henne som gjorde at hun ikke passet inn. 

– Det som er litt trist når livet mitt er endt opp sånn, er at jeg ikke var helt egnet til å være med der. Jeg ønsket meg det veldig i de årene jeg var på vei ut, forteller hun.

– Kunne jeg ikke bare passet litt bedre til å være der?