- Vi må snakke mer om hva som er normalt

– Jeg tror ikke det er uvanlig å ha selvmordstanker i løpet av livet.

Det sier Monica Smith (55) som er leder for Oslo-avdelingen til LEVE. LEVE er landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Den frivillige organisasjonen har som formål å sikre omsorg og støtte til etterlatte ved selvmord.

Monica er selv etterlatt. Hun mener grunnen til at vi så kollektivt flykter fra å snakke om selvmord, skyldes en angst mange mennesker går med.

– De fleste mennesker vil jo leve, og derfor er det grusomt når noen ikke vil det. Det er jo naturstridig ikke å ville leve, sier Smith.

Lettere jo mer vi øver

Hun mener det alltid vil være vanskelig å snakke om selvmord, men at det vil bli mindre krevende jo mer vi øver oss. Selvmord er veldig sterkt forbundet med skyld og skam, og hvis man opplever at folk ikke kan snakke om det, får man på en måte bekreftet at det er noe feil. Ofte opplever etterlatte en slags dobbeltbyrde, sier Smith.

– Det er vanskelig å møte andre og ofte må man lette på den krevende situasjonen, og ender opp med å trøste de som skal trøste deg. Det er klart at jo mer du selv blir fortrolig med det, jo lettere er det å møte deg i din fortrolighet. Jo vanskeligere det er for deg selv, jo mer krevende er det for andre å forstå hvordan de skal forholde seg til deg og situasjonen, forteller Smith. 

Forebyggende å være åpen

Det skrives stadig mer om selvmord og psykisk helse i pressen. Smith mener det er større åpenhet rundt selvmord nå enn noen gang før.

– Det at det skrives mer om selvmord har helt sikkert en forebyggende effekt. Alle som har erfaringer med selvskading og suicidale tanker, er viktige, og gjør at andre kan identifisere seg med dem. Men vi har fremdeles en lang vei å gå i forhold til åpenhet når det gjelder psykisk helse, sier Smith.

Bør være tema i skolen

– Unge mennesker må få livskunnskap om hva den psykiske helsen er, og forstå at livet faktisk er fullt av nederlag. Det må man få kunnskap om, og det aller meste går over.

Smith mener man bør gå inn i skolen og snakke mer om psykisk helse.

– Vi må snakke mer om hva som er normalt; det er jo normalt å føle seg mislykket eller nedenfor.

Hun mener det bør eksistere lavterskeltilbud til unge som ikke stigmatiserer dem.

– Man bør kunne gå til helsesøster og si til helsesøster at man har vondt i tåa, når man egentlig har vondt et helt annet sted.

Satte følelsene på pause

Monica mistet moren og én av brødrene sine i løpet av femten måneder. Det er i dag over 30 år siden. Monica gikk tilbake på jobben sin etter to dager og la lokk på følelsene sine. Det skulle få store konsekvenser for henne.

– Jeg var ung og kontrollerte følelsene mine kraftig. Ingen av vennene mine hadde erfaring med sorg, og ingen av de voksne ivaretok meg. Det begynte med at jeg følte meg dårlig og svimmel, og så begynte jeg å besvime.

 Monica forsvant følelsesmessig og nervesystemet var på fullstendig ”overload”. Hun skjønte at noe var galt, fordi hun var sliten, men koblet det ikke opp mot at hun var blitt etterlatt.

– Til slutt besvimte jeg midt på gaten. Da ble jeg innlagt og fikk all verdens stell fordi det var noe somatisk. Innleggelsen var begynnelsen på at det begynte å skje ting, men det tar utrolig mange år å komme seg noenlunde videre etter slike ting, forteller Smith.

God støtte

Monicas barn, familie og venner hjalp henne gjennom den vanskelige perioden. Samme psykolog gjennom 12-13 år har også vært utslagsgivende.

– Tiden er jo én ting, den jobber jo for deg. Men hvis jeg skal si et hovedmoment, må det være å finne en person man har tillit til. En som ikke avviser deg. Å oppleve selvmord kan oppleves som en stor avvisning av deg selv som menneske, forteller Smith.

Men den største endringen startet da hun begynte å skrive for fire-fem år siden. Også da hun begynte å arbeide med LEVE gikk ting bedre for henne.

Monica driver i dag et treningsstudio i Oslo. Hun er utdannet dansepedagog og yogalærer i tillegg til at underviser i mindfulness. Foto: Kristine Hoff
– Det var godt å møte likestilte som forstår hvor fælt man har hatt det. Og det at man ikke trenger å legge lokk på det, at det er ikke er noen barrierer. Etterlatte har et stort behov for å snakke, og det er mange av de samme som kommer, sier Smith. 
 

- Ikke skygg unna

Hvis en nær venn ønsker å ta livet sitt, mener Smith det er viktig ikke å skygge unna.

– For det første er det en stor tillitserklæring fra den personen og det må man ta på hundre prosent alvor. Man føler at man får ansvar for en annen persons liv, noe som jo er et veldig stort ansvar, og man bør da lage en strategi og tenke klart og være rolig.

Det er de konkrete spørsmålene om selvmordet som bør bringes på bordet.

– I dag blir man anbefalt å si spørre om helt konkrete ting. Hva har du tenkt å gjøre, hvordan vil du gjøre det og når skal det skje. Man kan også prøve å få det utsatt på ett eller annet vis, ved å forsøke overtale personen til å vente. Da kan man spore inn på andre ting som for eksempel hvordan familien vil reagere, sier Smith, og legger til:

– Hvis vedkommende sier at han eller hun virkelig vil gjøre det, må man ringe nødtelefonen og fortelle at man er sammen med en alvorlig suicidal person som trenger å bli tatt vare på. 

LEVE Oslo bistår etterlatte med informasjon og oppfølging. Man kan delta på arrangementer som kafé, gågrupper, m.m.